Ikke så lett alltid..

Innimellom oppleves det som så overveldene å være mamma. Det er skummelt med det store ansvaret. Det er min jobb å gjøre så godt jeg kan for at mine unger skal klare seg som best mulig i livet senere. Om jeg skulle falle fra tidlig, har jeg gitt de det beste jeg kunne for å klare seg videre? Ikke kan jeg låse de inne, forhindre at de får for mye påvirkning utenfra heller. Det er ikke all påvirkning fra barnehagen jeg setter like stor pris på. Har jeg lov? Bør jeg si i fra? Inspirasjon fra andre barn er ikke så lett å styre, men når det faktisk er de voksnes oppførsel jeg så gjerne skulle ha mekket litt på... Jaja, det er vel kanskje bare sånn det er å være mamma...